Live fra scene: to kameraoppsett veid mot hverandre

Valget som må tas før første prøve

Når kursdeltakerne skal planlegge sin første lille live-produksjon fra scene, kommer spørsmålet om kameraer nesten alltid før noe annet. Hvor mange trenger vi, og skal noen av dem bevege seg? Svaret styrer hvor mange folk som må med, hvor mye kabel som skal trekkes og hvor travelt regirommet blir under sendingen.

I denne teksten setter jeg opp to oppsett mot hverandre. Det første er tre faste kameraer på stativ. Det andre er to faste kameraer og ett i bevegelse på skulder eller gimbal. Begge fungerer på en konsert eller et festivalområde, men de krever ulike ting av deg og dem du har med deg.

Jeg skriver som instruktør og kameraoperatør, og utgangspunktet er en sending med tre til fire musikere på en liten scene. Resten av pensumet, som lyd og lys, ligger utenfor her. Her handler det bare om bildene og hvem som tar dem.

Oppsett A: tre faste kameraer

Med tre faste kameraer plasserer du ett bredt bilde midt i salen, ett halvnært bilde på hver side av scenen og lar stativene stå gjennom hele sendingen. Operatørene tar små justeringer i panorering og zoom, men posisjonene endres ikke. Det gjør at hver person kan konsentrere seg om ett utsnitt og følge det nøye.

Fordelen er ro. Regissøren vet hva hver kanal inneholder, og bytter mellom bildene blir forutsigbare. Feil er lette å rette opp, fordi et kamera som mister fokus står på samme sted som før. For nybegynnere som også skal lære seg bildemikseren, er dette ofte det mest skånsomme valget.

Ulempen er at bildene lett blir like. Tre vinkler fra samme side av rommet gir lite dybde, og en lang låt kan føles stillestående. Du får heller ikke de nære, levende bildene som viser musikerne på tett hold.

• Færre personer trengs, tre operatører holder
• Enkel kabling med faste signalveier
• Forutsigbare bytter for regissøren
• Mindre variasjon i bildene over tid

Oppsett B: to faste og ett kamera i bevegelse

I det andre oppsettet beholder du ett bredt bilde og ett halvnært på stativ, men det tredje kameraet beveger seg langs scenekanten eller i salen. Operatøren følger gitaristen, trommeslageren eller publikum og gir sendingen den energien faste bilder ikke klarer å lage alene.

Dette er det mest levende av de to, og det er her kameraføring i bevegelse virkelig blir øvd. Men det koster. Operatøren må kunne rammer og fokus uten å se på monitor lenge, kabelen eller den trådløse sendingen må planlegges, og regissøren må regne med at bildet av og til ikke er klart når han trenger det.

På en konsert med mye bevegelse på scenen er gevinsten stor. På en rolig visekveld med to personer på stol blir det bevegelige kameraet fort mer forstyrrelse enn tilføyelse.

• Mer variasjon og nærhet til musikerne
• Krever en operatør med trening i håndholdt arbeid
• Ekstra planlegging av kabel eller trådløs overføring
• Større risiko for ubrukelige bilder i enkelte øyeblikk

Hva som veier tyngst: folk, rom og tid

Når jeg sammenligner de to, er det tre ting som avgjør. Den første er hvor mange erfarne operatører du faktisk har. Et bevegelig kamera med en uøvd operatør gir ristet og uskarpt bilde, og da er tre faste kameraer klart bedre. Den andre er rommet: er det trangt, med publikum tett inntil scenen, er det vanskelig å bevege seg uten å stå i veien.

Den tredje er tiden dere har til prøve. Oppsett A kan gjerne settes og testes på en time eller to. Oppsett B trenger tid til å gå gjennom ruten, avtale hvilke musikere som skal følges og når, og øve på signaler mellom regi og kamera. Har dere bare en kort lydprøve å spille på, taler det for de faste kameraene.

Jeg har sett begge gå galt. Det vanligste i det første er kjedsomhet, i det andre er det rot. Rot er vanskeligere å redde midt i en sending.

Min anbefaling til deg som starter

Start med oppsett A, men planlegg det slik at du kan bygge ut. Sett opp tre faste kameraer, gjør det bra, og la den tredje operatøren i stedet for å stå helt stille øve litt på rolige, korte bevegelser, for eksempel en langsom skyving inn mot vokalisten i ett refreng. Da lærer du håndholdt kameraføring uten at hele sendingen henger på det.

Når du har gjennomført en sending og er trygg på rammer og fokus, kan du gå til oppsett B ved neste anledning. Da vet du også hvordan regirommet fungerer med tre kanaler, og du kan bruke oppmerksomheten på det nye kameraet i stedet for på alt på en gang.

Dette er en anbefaling for første gang. Med mer rutine og flere operatører snur det, og det bevegelige kameraet blir selvsagt der det hører hjemme.

Spørsmål å stille deg selv før du bestemmer

Før du lander på ett av oppsettene, kan det hjelpe å gå gjennom noen konkrete spørsmål sammen med de du skal jobbe med. De avgjør som regel valget raskere enn lange diskusjoner om utstyr, og de flytter samtalen fra ønsker til det som faktisk er mulig denne helgen.

Skriv svarene ned og ta dem med til befaringen på stedet. Når du står i rommet og ser avstanden mellom scene og publikum, er det lett å se hva som holder og hva som må forenkles. Det er også da du oppdager ting som strømuttak, bredde på gangene og hvor regirommet kan stå uten å blokkere noe.

• Hvor mange operatører har jeg som har filmet live før?
• Er det plass til å gå med kamera uten å være i veien?
• Hvor lang prøvetid har vi før sendingen starter?
• Hva skjer om det bevegelige kameraet faller ut midtveis?

Tre faste kameraer gir ro og trygghet, to faste pluss ett i bevegelse gir liv og nærhet, men krever mer av folk og planlegging. For deg som gjør dette for første gang anbefaler jeg det enkleste oppsettet med litt rolig bevegelse i ett av kameraene. Bygg ut når rutinen sitter. På kurset går vi gjennom begge i praktiske øvelser, slik at du vet hva du velger.